Det er fremdeles lov å tjene penger i dette landet, og takk for det. Loven om tilbud og etterspørsel synes å leve i beste velgående, i alle fall når det gjelder etablering av nye kommersielle båthavner. Den store mangelen på båtplasser langs hele kysten, og spesielt i de større byene, har ført til at investorer satser på nye havneanlegg og marinaer med et prisnivå som fører til at sjøen ikke lenger er for alle, men bare for dem som har råd til både båt og båtplass. Det er trist å få meldinger fra barnefamilier og andre som ikke får realisert båtdrømmen fordi det ikke lenger er mulig å få en båtplass til en overkommelig pris i rimelig nærhet av bostedet.

Det organiserte båtlivet, i form av båtforeninger og seilforeninger, har en over 100-årig tradisjon for kostnadseffektiv drift av båthavner etter selvkost- og dugnadsprinsippet. Kapasiteten i båt- og seilforeningene har ikke klart å holde tritt med etterspørselen. Resultatet er lange ventelister, og enkelte båtforeninger har endog kuttet ut ventelistene..

Dette betyr at vi nå er kommet i den situasjon at det er på tide å sende en utfordring til kommunepolitikerne om å begynne å tenke annerledes. I stedet for å se på båthavner som en ”melkeku” for kommune- og havnekasser, bør man nå se på båthavner og båtplasser som en viktig del av kommunenes velferdstilbud til innbyggerne på like linje med idrettsannlegg i alskens former og utgaver og andre former for subsidierte fritidssysler.

Jeg forventer ikke at kommunene skal bruke offentlige midler til å subsidiere havneutbygging, men det bør være et krav at båtplasser kommer på den politiske dagsorden når det gjelder reguleringsplaner, gunstige finansierordninger og en definert politikk for samarbeid med båt- og seilforeninger om havneutbygginger og etablering av nye båthavner. I stedet ser vi en tendens til at stadig flere kommuner prioriterer mer eller mindre luftige planer fra private investorer om havne-, marina- og turistanlegg. I enkelte tilfeller skjer dette til og med på bekostning av allerede etablerte båtforeninger!

Uansett vil det alltid være et marked for mer eksklusive båthavner, men det bør være en oppgave for kommunepolitikerne å bidra til at sjøen fremdeles er for alle!